Jeg har vært utrolig fornøyd med hundeflokken her i huset når det kommer til rangering seg imellom. Ask har vært en godt likt, rettferdig og grei leder i hundegården, selv om han drar med seg resten på bjeffing. Tross i hans enorme misstrivsel med hannhunder lot han Pondus finne sin plass i flokken uten å fysisk vise han hvem som bestemte. Fra den første dagen siden Pondus flyttet hit for litt over ett år siden har de vært perlevenner. Pondus var fra før av vant med å være aller nederst i rang – han var “the underdog”. Det var nok også en av grunnene til at da han kom hit var noe av det første han gjorde å underkaste seg Ask med intens slikking i munnvikene. Dette har han fortsatt med hver eneste dag, flere ganger om dagen frem til nå, og det har aldri, absolutt aldri vært tilløp til trøbbel mellom de to. Ask og Pondus ble kompiser de. Rottet seg sammen mot tispene når de lekte, hadde drakamper (De er veldig like der – begge liker litt røffe kamper med mye lyd) og det virket som begge trivdes med den andre. Jeg var fryktelig fornøyd med at det så ut til at flokken og vennskapet mellom Ask og Pondus skulle holde. Naiv, sant?

Pondus ble to år i Mai, og forrige onsdag fikk idyllen en vel brå slutt. Pondus ble satt først ut i hundegården og når Ask kommer inn flyr Pondus rett på han. Det at han kommer ut først skjer til stadighet, har ingen regel på hvem som kommer ut først, så det var ingen avgjørende faktor. Ask svarte selvfølgelig – han tolererer riktignok Pondus, men han svarer på tiltale.  Heldigvis var pappa der, så han grep tak i den hunden han fikk tak i, som da var Ask, og løftet han opp for og skille dem. Pondus hoppet etter og bet seg fast i foten til Ask. Der ble han hengende, og nektet å slippe taket. Pappa måtte spenne han før han slapp. Ask endte med tre bittsår på labben, og Pondus fikk ett under haken. Dette var ingen “tullekamp” –  begge mente blodig alvor, og hadde de ikke blitt skilt så raskt ville det sannsynligvis gått mye, mye værre. Pondus ble fra da av satt på verandaen i kjetting, vegg i vegg med hundegården, mens Ask fremdeles er der med tispene. Ikke nødvendigvis for å poengtere noe for Pondus, men for å holde de to adskilt. Vi tar ikke sjangsen på å sette dem sammen igjen på en stund, om nødvendig aldri. De står ikke langt fra hverandre nå heller, værandagelenderet og veggen i hundegården skiller dem, og det har ikke vært mer tegn til trøbbel. I dag derimot var Pondus satt i Stella sitt bur, og ble dermed sluppet ut i den tro at det var Stella (ikke lett å skille de to når de løper i full fart ut av buret om morgenen). Når Ask kom ut etterpå reiser han bust og knurrer mot hundegården, og dermed ble det oppdaget at det ikke var Stella som var blitt sluppet ut. Jeg hadde ikke forventet en slik reaksjon av Ask, men det kan se ut til at tilvenningen mellom dem blir noe vanskeligere enn planlagt, om det skal så lite til før Ask hisser seg opp. Planen er turer sammen i bånd, men jeg trur kanskje vi begynner med å ha begge på samme område i bånd først.

Flokken er nå derfor litt delt, men det har egentlig ikke hatt noen negetive konsekvenser. De er roligere alle sammen, det er mindre bjeffing og til og med mindre knuffing mellom tispene (Evita er blitt sur og bitchy på sine gammle dager). Stella ble visst litt preget av kampen, og har tatt over Pondus sin vane med å slikke Ask i munnvikene titt og stadig. Ask reagerer som alltid - murrer litt eller går unna. Jeg håper virkelig at forholdet mellom Ask og Pondus bedrer seg, og går tilbake til normalen. Pondus blir den som må gi seg, for Ask kommer nok ikke til å la en annen hannhund ta over den “usynlige” rollen som leder. Jeg er forsåvidt ikke sikker på at det var derfor Pondus angrep, men jeg finner ingen annen logisk forklaring enn at han ville prøve seg på lederrollen. Det mest sannsynlige er teorien om at han angrep fordi Stella snart venter løpetid. Om noen andre har forklaringer eller forslag til hvorfor tar jeg gjerne mot det Jeg vil ha tilbake den velfungerende hundeflokken min……..