Min flotte, flinke, fantastiske Ask beviste i dag at all jobbingen vår ikke har vært fullstendig forgjeves. Jeg bestemte meg for at vi skulle dra på LP treningen til Steinkjer hundeklubb og ta det som en miljøtrening for at Ask skal venne seg på å trene med andre, fremmede hunder igjen. Det har han ikke gjort på en stund, og det har egentlig aldri fungert spesiellt godt fordi han har vært alt for opptatt med å kjefte på de andre hundene. Det var en god del folk der, det var såpass mange at jeg kjørte avgårde igjen, for jeg tenkte at Ask umulig ville fungere spesiellt godt – han trenger tross alt litt avstand fra de andre hundene, og banen er ikke så veldig stor. Heldigvis bestemte jeg meg for at når jeg først hadde kjørt et stykke for å komme dit kunne jeg liksågodt gi Ask en sjanse, og heller dra igjen om det ikke fungerte. Når vi kom dit var det bare en hund på banen så jeg rakk å roe ned Ask tilstrekkelig før resten av hundene kom. Han bjeffet på hunden som var der, men jeg ble overasket over hvor enkelt det var å få kontakt med han. Jeg hadde som sagt sett for meg den brølende hunden som det ikke går an å snakke til i det hele tatt. Innen de andre hundene kom på banen hadde vi gått litt lineføring og trent litt kontakt. Ask var ikke rolig, men han var ikke så stresset at det kokte over for han heller. En del av han var hele tiden veldig var på alle de andre hundene på banen og hadde veldig lyst til å be alle sammen holde seg langt unna, mens en annen del av han ville ha godbitene og dermed holde kontakt med meg og stole på at jeg ikke lot de andre hundene komme for nært. Man ser denne indre konflikten ganske tydelig, han kan stå og stresse mot de andre hundene også plutselig tverrsnu og hive seg inn i en perfekt utgangsstilling uten at jeg sier eller gjør noe som helst. Det er han som velger å ikke bry seg om de andre hundene og heller jobbe sammen med meg, og det er akkurat det jeg hele tiden har ventet på at han skal gjøre. I og med at det er første gangen på veldig lenge han har vært på en slik fellestrening, og at han egnetlig alltid har valgt de andre hundene framfor meg før, hadde jeg virkelig ikke ventet at han gang på gang skulle velge meg i dag. Men det gjorde han. Halen gikk som en propell og han var like glad og intens som han er når vi har trent alene den siste tiden. Vi holdt oss helt i utkanten av banen, men det var alikevell mye aktivitet rundt oss, hunder som bjeffet, eiere som ropte, hunder som løp forbi osv. Så lenge de ikke kom helt oppi han var han uberørt av alt som skjedde rundt han. Det var en tispe med løpetid som hadde trent der før oss, og Ask var mer opptatt av å suge seg fast i bakken der hun hadde vært enn de andre hundene. Alikevell klarte han uten problemer og gå lineføring forbi de mest fristende områdene, og fikk lov til å snuse som belønning.

For de som ikke har kjent oss en stund, og som har sett Ask på slike treninger høres ikke dette ut som noen stor bragd i det hele tatt. Men for meg var dette et enormt steg i riktig rettning. Nå skal vi fortsette og dra på disse treningene, også kan jeg jo bare håpe at kveldens superhund ikke bare var et plutselig innfall og at brøledyret er tilbake neste uke. Time will tell….