I dag har vi altså vært på ett  introkurs i blodspor. Bortsett fra Ask og meg var det en svensk lapphund, en golden retriever, en bearded collie, en border collie, en bull terrier, en Amerikansk bulldog og en Kleiner Münsterlander. Med andre ord en nokså variert gruppe, hvilket gjorde det enda mer interesant, for da fikk man virkelig sett hvordan de forskjellige rasene jobbet i sporet. Ask oppførte seg som en usivilisert tulling, men så snart han fikk ferten av blodet var alle de andre hundene glemt, da var det kun sporet som gjaldt! Først fikk alle hundene et slepespor med en rådyrskank på omtrent 6 meter. Dette for å tenne dem på blod og gi dem et enkelt førstespor. Kommentaren fra intruktøren etter at jeg hadde startet han på dette sporet var “Oi, en racer dette!”. Ask syntes rådyrfot var kjempestas, og han fulgte sporet istedenfor å løpe rett til skanken selv om han så hvor den ble lagt – det ble jeg svært positivt overasket over! Ettersom Ask var veldig stresset fikk vi tilbud om å gå det første sporet slik at han slapp å stresse så enormt mye lenger. Sporet hadde ligget i 3-4 timer og var ca. 70 meter. Det gikk oppover en liten skråning med en del buskas her og der. Ettersom de fleste av hundene aldri hadde gått blodspor før var de lagt uten vinkler og større utfordringer. Jeg startet han på sporet og han suste i vei Fikk beskjed om å ta det “litt” roligere slik at han ikke fløy gjennom sporet men jobbet i et noe mer kontrolert tempo. Spisshunder flest er visst ikke så veldig spornøye, dvs at de ikke følger kjernen slavisk, men “vimser”, i mangel på bedre ord, rundt sporet. Dette var også Ask et godt eksempel på, han var hele tiden bevisst på hvor sporet gikk, men han fulgte ikke sporkjernen hele tiden. Den første gangen han datt av sporet slo han en flott bue tilbake og fant sporet igjen. Veldig morsomt å se han jobbe så bra på noe han aldri har prøvd før! Han fant sporslutten uten problem (minus litt markering og bajsepause 1 meter fra sporslutt, enda han var godt luftet på forhånd) og fikk rådyrfoten til odel og eie. Veeeldig stolt Ask som toget rundt med skanken i kjeften. Det var ifg instruktøren et meget godt gjennomført sporsøk til å være første gangen, og mente at med 7-8 spor til med økende vanskelighetsgrad ville ikke Ask ha noe problem med å kvalifisere seg som ettersøkshund. Han syntes at Ask sporet veldig bra, han er selvstendig i sporet og så lenge jeg klarer å holde han i riktig tempo, og han er litt roligere før sporstart vil dette bli veldig, veldig bra. Jeg så veldig store forskjeller på blodsporene han gikk i dag og følgesporene han gikk for noen uker siden. Da var han ikke helt sikker på hva han skulle og hva han drev med, men her var han mye mer målbevisst og sikker på oppgaven sin. Å bruke blod gir han tydeligvis mer lyst til å følge sporet, og det er enklere for han å skjønne hva det er han skal spore etter. Det var veldig interesant å se hvordan de andre hundene løste sporene sine, ble veldig imponert over lapphunden og border collien – de sporet vanvittig bra!!

Lærte litt om hvordan og hvor vi bør legge spor også, så nå skal jeg få tak i blod, merkebånd og skanker slik at vi kan trene selv. Ask mente tydelig at dette var dritkult, så da er det jo ingen grunn til at vi ikke skal videreutvikle dette. Sporterreng har vi masse av i alle fall, både her og hjemme. Håper jeg finner et litt større kurs etterhvert også, veldig greit å få kyndig tilbakemeldinger på hvordan han går og hvordan jeg bør føre han.

Alt for lenge siden sist gang det var bilder her, så i dag fikk jeg endelig somlet meg til å ta noen bilder.

Liker omgivelsene våre jeg!

 

 

Soloppgang over åkeren.

Søting

Rimdekt hundekjeks.

Her bor vi

Gullgutt.

I helgen var vi på stavsøra å trente litt agility både lørdag og søndag. Svært lite konstruktivt egentlig, jeg er for dårlig på å planlegge treningene. Vi fikk gått en del møne og bom, for de to hindrene har de ikke på banen i Steinkjer. Dette er jo hinder Ask har vært kjent med lenge, så det var ikke noe problem. Jeg prøvde også en del nye hinderkombinasjoner, bla hjul-hopp-bom-tunell og vippe-lengdehopp-tunell-møne-pølse.  Han er veldig flink, og egentlig veldig enkel å føre. Jeg derimot, er en elendig handler. Det var to andre hunder på banen, en han kjente og en helt fremmed hund. Han var litt fokusert på den hunden han ikke kjente i begynnelse, men det gikk fort over og han jobbet veldig bra allikevel. Det er slettes ingen selvfølge når det kommer til Ask, så det er jeg veldig fornøyd med. Etter at vi var ferdige med treningen på lørdagen skulle de ha internkonkurranse i Nidaros. Det var veldig få påmeldte, og de trengte hjelp til tidtaking, så det fikk jeg og hun jeg trente sammen med gjøre. Veldig lærerikt egentlig, å få være en del av konkurransen på den måten. Fant ut at AG folket i Nidaros var like hyggelige som LP folket Jeg skal deffinitivt melde oss på et kurs i agility til våren! Dette er en hundesport jeg liker bedre og bedre.

I dag dro vi til banen på Steinkjer, men der hadde de satt inn alle agilityhinderne, så vi fikk ikke trent slik jeg hadde tenkt. Slalåmen var der, så vi fikk begynt med innlæring av det. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg bør gå fram for å lære det inn, men bestemte meg for å prøve med Shaping (forme adferd). Det så ut til å fungere veldig bra, vi tok tre økter med dette og innen vi ga oss skjønte han tegningen med to pinner i alle fall. Skal fortsette litt med to pinner før jeg legger på flere etterhvert. Nå vet ikke jeg når de setter inn hinderne på Stavsøra, men ettersom helgene mine er relativt fulle framover, ser det ut til at dette ble de siste AG treningene denne sesongen. Forhåpentligvis setter de ikke inn Slalåmen enda, slik at vi får trent litt mer på det. Når han får lært inn slalåmen og jeg får han til å skjønne at han skal gjennom hjulet, og ikke festene, så kan han faktisk alle hinderne i Agility! Vel, ikke bordet, men det er vel lite brukt, så vidt jeg har forstått.

Ettersom AG treningen i dag ble litt amputert trente vi litt LP isteden. Varmet opp med lineføring og stå/dekk under marsj før jeg gikk gjennom det jeg hadde planlagt å trene på, nemlig apport, innkalling og apportering over hinder. Innkallingene gikk veldig bra, litt lite fart, men han begynte å bli relativt sliten. Apporteringen var flott, han tygget ikke på apporten i det hele tatt! Måtte pirke litt på innsitt med apportering, fordi han rygger seg inn litt for tidlig og ble dermed sittende alt for langt fram. Etter at jeg tok to helt korte apporter ble innsitten veldig pen og ryddig igjen. Apportering over hinder har vi trent lite på, og den første gangen sto vi for langt fra hinderet, så da løp han rundt. Endret kommando og kortet inn avstanden til hinderet til ca. 3 meter, og da gikk det supert. Rene opptak, god fart, pent hopp og fin innsitt. Fliiiink gutt.

Vi er påmeldt til kurs i blodspor, og i morgen skal jeg på teoridelen. Selve praksisen blir gjennomført neste onsdag. Gleder meg veldig, blir kjempegøy å lære mer om dette og ikke minst se hvordan Ask fungerer med blodspor. Jeg drømmer litt om å få han godkjent som ettersøkshund, men først må vi se om blodspor er noe han viser annlegg for. Drømmene mine har det med å løpe avgårde med meg

Min flotte, flinke, fantastiske Ask beviste i dag at all jobbingen vår ikke har vært fullstendig forgjeves. Jeg bestemte meg for at vi skulle dra på LP treningen til Steinkjer hundeklubb og ta det som en miljøtrening for at Ask skal venne seg på å trene med andre, fremmede hunder igjen. Det har han ikke gjort på en stund, og det har egentlig aldri fungert spesiellt godt fordi han har vært alt for opptatt med å kjefte på de andre hundene. Det var en god del folk der, det var såpass mange at jeg kjørte avgårde igjen, for jeg tenkte at Ask umulig ville fungere spesiellt godt – han trenger tross alt litt avstand fra de andre hundene, og banen er ikke så veldig stor. Heldigvis bestemte jeg meg for at når jeg først hadde kjørt et stykke for å komme dit kunne jeg liksågodt gi Ask en sjanse, og heller dra igjen om det ikke fungerte. Når vi kom dit var det bare en hund på banen så jeg rakk å roe ned Ask tilstrekkelig før resten av hundene kom. Han bjeffet på hunden som var der, men jeg ble overasket over hvor enkelt det var å få kontakt med han. Jeg hadde som sagt sett for meg den brølende hunden som det ikke går an å snakke til i det hele tatt. Innen de andre hundene kom på banen hadde vi gått litt lineføring og trent litt kontakt. Ask var ikke rolig, men han var ikke så stresset at det kokte over for han heller. En del av han var hele tiden veldig var på alle de andre hundene på banen og hadde veldig lyst til å be alle sammen holde seg langt unna, mens en annen del av han ville ha godbitene og dermed holde kontakt med meg og stole på at jeg ikke lot de andre hundene komme for nært. Man ser denne indre konflikten ganske tydelig, han kan stå og stresse mot de andre hundene også plutselig tverrsnu og hive seg inn i en perfekt utgangsstilling uten at jeg sier eller gjør noe som helst. Det er han som velger å ikke bry seg om de andre hundene og heller jobbe sammen med meg, og det er akkurat det jeg hele tiden har ventet på at han skal gjøre. I og med at det er første gangen på veldig lenge han har vært på en slik fellestrening, og at han egnetlig alltid har valgt de andre hundene framfor meg før, hadde jeg virkelig ikke ventet at han gang på gang skulle velge meg i dag. Men det gjorde han. Halen gikk som en propell og han var like glad og intens som han er når vi har trent alene den siste tiden. Vi holdt oss helt i utkanten av banen, men det var alikevell mye aktivitet rundt oss, hunder som bjeffet, eiere som ropte, hunder som løp forbi osv. Så lenge de ikke kom helt oppi han var han uberørt av alt som skjedde rundt han. Det var en tispe med løpetid som hadde trent der før oss, og Ask var mer opptatt av å suge seg fast i bakken der hun hadde vært enn de andre hundene. Alikevell klarte han uten problemer og gå lineføring forbi de mest fristende områdene, og fikk lov til å snuse som belønning.

For de som ikke har kjent oss en stund, og som har sett Ask på slike treninger høres ikke dette ut som noen stor bragd i det hele tatt. Men for meg var dette et enormt steg i riktig rettning. Nå skal vi fortsette og dra på disse treningene, også kan jeg jo bare håpe at kveldens superhund ikke bare var et plutselig innfall og at brøledyret er tilbake neste uke. Time will tell….

Det har vært stille her i det siste – jeg har hatt eksamener og relativt store innleveringsoppgaver å jobbe med, så da blir ikke blogging prioritert. Nå derimot er vi ferdig med første runde med oppgaver og eksamener, og fram til jul og de to siste eksamenene har vi fri to dager i uka og begynner sent hver dag. Med andre ord får jeg mye bedre tid til litt hundetrening! AG må vi vel ta vinterpause med snart, men jeg har planer om å utvikle den nyeste såvidt utprøvde fascinasjonen: Spor. Om alt klaffer blir det er mini-blodspor kurs på oss gjennom skolen også, det hadde vært veldig gøy! Spor er virkelig en ypperlig sport for Ask å holde på litt med og derfor håper jeg at dette er noe vi kan lære oss. Ikke alltid så lett å aktivisere en hund jeg ikke kan slippe. Her om dagen trente vi litt LP, og ettersom det er veldig upraktisk å ha båndet hengende på han bestemte jeg meg for å prøve å ta det av. Allerede før jeg hadde knipset av båndet var pulsen min skyhøy og adrenalinet pumpet. Jeg tørr rett og slett ikke å slippe han fordi jeg forventer at han stikker, og det ble med ett veldig tydelig at jeg er en stor del av problemet der. Ask merket selvsagt at jeg plutselig ble helt rar, han er veldig var på mitt kroppsråk, han kopierer det til og med. Om jeg er rolig blir han rolig, om jeg er stresset blir han stresset osv. Det samme skjedde her, og det samme skjer hver gang vi møter en hund på tur. Etter 5 år med hund som utagerer mot andre hunder er jeg blitt nokså flink til å se om de som kommer mot oss har med seg hund. Jeg stivner, korter inn på båndet og hele meg er innstilt på at den rolige og greie hunden som rusler forran meg snart blir et brølende lite monster som ikke roer seg før den andre hunden er langt bak oss. Ikke rart han reagerer som han gjør, hva skal han liksom gjøre da? Her går jeg som hans flokkleder og forteller med hele meg at det som kommer mot oss er all grunn til å få panikk. Vi har liksom “ødelagt” hverandre jeg og Ask…like shizoferene begge to, det er ganske mange ganger at en bag eller bærepose på lang avstand er blitt tatt for en hund og både jeg og Ask får fullstendig noia. Hehe.

Når det gjelder LP måååååååå vi begynne med noe nytt snart, visst ikke går vi på veggen igjen slik vi har gjort en god del ganger før etter å kun ha jobbet med det samme hele tiden.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal begynne med….sitt under marsj har jeg planer om, for da har vi egentlig mannekengen inne. Juhu, vår første eliteøvelse Ruta har jeg også planer om å begynne med, må bare skaffe noen kjegler først. Neseprøve hadde det også vært kult og fått til, for jeg har en fiks idè om at jeg kan overføre det til å plukke pinner når vi går spor. Aner ikke om det vil funke, men det finner vi vel ut. Metallapport kan det også hende vi prøver oss på, men da må han bli tryggere på vanlig apportering først. Så om jeg bruker dette som utgangspunkt har vi litt nye ting å jobbe med framover.

På torsdag var det en av mine nye klassekamerater som fortalte meg at det var skutt to buhunder under jakta. Etter litt research viste dette seg å stemme – to unge buhunder ble skutt av et jaktlag fordi de skal ha jaget hjort. De ble skutt på grunnlag av at de var til fare for hjorten, og derfor ble avlivet av hensyn til hjortens ve og vel. Hva i all verden er det som feiler folk?! Det er forkastelig, kvalmt, sinnsykt og ufattelig provoserende. Mest av alt er det ubeskrivelig og fryktelig trist. Jeg skulle likt å se reaksjonene om et annet dyr på rødlista – to ulver eller snøugler for eksempel -  ble skutt pga av en like idiotisk årsak…  

Man skyter bare ikke to hunder slik som det der, samme hvilken hund det er. På fredag hadde jeg og min klasse teorikurs i elgjakt. Noe av det vi lærte var at drivende hunder og ettersøkshunder på rådyr/hjortejakt ikke skal ha en mankehøyde på over 41 cm fordi de da ikke er store/raske nok til å kunne sprenge en hjort eller ett rådyr. De to unge buhundene var neppe over denne høyden og dermed er jaktlagets argument om at det var fare for at hundene sprengte hjorten ubrukelig. Herlighet, dette lærte vi på et veldig kort, kjapt introduksjonskurs om elgjakt, type 2 forelesninger. Da skulle man virkelig forvente at jegere som liksom skal kunne dette også er innforstått med det!

NKK fordømmer hendelsen og ettersøskringen dette jaktlaget var tilknyttet har sagt opp sin avtale med dem. Det hjelper desverre ikke stort. To buhunder som kunne bidratt med mye til rasen er drept. Jeg aner ikke hvilke hunder dette var eller hvor de kom fra, men to individ kan utgjøre mye i en rase med så forholdsvis få individer. Det er en tragedie uansett, disse to unghundene skulle fått vokse opp og blitt glade, livlige buhunder med en eier eller familie som elsket dem. Noen har mistet hundene sine – det i seg selv er fælt. En ting er å miste hunder som var syke etc, men når noen uten god nok grunn overhode skyter dem, vel…det er ubegripelig.

At enkelte jegere blir så opprørt over at de mister sjansen til å felle dyr at de skyter to forsvarsløse hunder (det er min teori) er for meg usportslig og så inni granskauen tåpelig at jeg ikke har ord for det. Om de bare kunne ha svelget stoltheten sin og latt hjort være hjort (var sikkert en nydelig bukk med flott gevir kan jeg tenke meg – forbanna trofèjegere), og heller gjort et forsøk på å fange inn hundene og tatt opp jakta på hjorten etterpå – ville det kostet dem så forferdelig mye da? Jegere forventer at ryttere, turgåere, bærplukkere og fugletittere skal forlate skogene når jakta begynner og roper og hyler om å vise forståelse for andres interesser om en stakkar skremmer en elg. Men å selv vise forståelse for at de ikke er alene i skogen, å ta hensyn til at det er flere som bruker skogen aktivt selv om det er jakt, er tydeligvis vanskelig for enkelte. 

Til slutt må jeg påpeke at jeg vet det er svært få jegere som ville gjort det disse jegerne gjorde, og at de fleste jegere syns det er like avskyelig som meg. Jeg har ingenting i mot jegere – trofèjegere eller andre, men jeg kan ikke fordra folk som tar loven i egne hender slik som dette. Men desverre, hjort er hjort og elg er elg – og det var det to buhunder som måtte bøte med livet for denne gangen…RIP.

En av de mange fordelene med å gå på høgskole er at jeg ofte ikke begynner før halv elleve, og ettersom jeg alikevel står opp sammen med resten av huset kl. halv 7 og er ute av døren kl.8 betyr det at jeg har god tid til å trene hund om morgenen! Da har vi treningsbanen for oss selv også, veldig greit. Idag begynte jeg ikke før halv elleve, så da dro vi for å trene. Tok en økt med AG og en økt med LP i dag, greit med litt variasjon.

I agility trente vi mye av det samme som vi har gjort tidligere, men i dag satte jeg litt høyere krav til felt og korrekt utførelse av øvelsene. Om han hoppet av vippa fikk han ikke godbit, og heller ikke om han hoppet gjennom hjulfestene. Han skjønner kjapt hva det er han gjør feil, så det trengs som regel ikke mer enn en repetisjon før han gjør det riktig. Satt opp vippa, hjulet og tunellen i en enkel bane først og trente litt på å føre han fra min høyre side. Ask har skjønt såpas mye av LP treningen at det er unaturlig for oss begge to at han skal gå der, men i agility er det veldig greit å ha en hund som kan føres fra begge sider. Vi har en del mer trening igjen der før han går naturlig på høyre side, men det er jo naturlig. Kjørte gjennom denne banen noen ganger før jeg satt opp ett hopphinder før vippa og pølsa etter tunellen. Fremdeles en veldig enkel bane, jeg satte den i en halvsirkel slik at det skulle væreenklest mulig både for meg og Ask. Jeg kan tross alt nada om å føre en hund i agility, så vi holder det enkelt Til slutt trente vi agility-starter der jeg gikk fra han forran hinderet og startet han når jeg kom til vippa. Konseptet med slike starter har han vært borti før, så det var ikke noe problem. Han har enda ikke fått ta vippa i høyt tempo, men når jegbegynte med å starte han slik løp han over vippa i fullt tempo, hvilket resulterte i at han hoppet fra midt på vippa istedenfor å vente til den traff bakken. Gjorde det en gang til men denne gangen bremset jeg han på vippa, og da gikk han strålende. Skal ikke så veldig mye til før han blir noe overivrig kan man si

Etter at han hadde fått pause mens jeg ryddet bort hinderne trente vi LP. Gikk gjennom hele klasse I programmet, minus fellesdekk og apportering, pluss dekk under marsj. Han gikk en knall lineføring/fri ved fot! Nå syns jeg nesten han går bedre når jeg ikke går å ser ned på han hele tiden, og det er jeg veldig godt fornøyd med! Flinkeste hunden det. Innkalling, dekk fra holdt, dekk under marsj, stå under marsj og fritt hopp over hinder gikk også veldig bra og vi gikk gjennom alle øvelsene 2 ganger. Ask var intens, konsentrert og  kjempeflink hele tiden. Etter slike treninger der alt bare går knirkfritt og vi begge har det kjempemorro er det ekstra leit å vite hvor mye potensiale som bor i den hunden, uten at vi får konkurert. Om Ask hadde klart å jobbe like vanvittig bra uten bånd og med andre hunder til stede kunne han gjort det bra i veldig mye. Men slik er det bare, jeg får heller glede meg over denne lille skatten av en hund, som gang på gang overasker med en ekstrem vilje til å lære, delta og jobbe. Han er enkelt og greit en kjempehund, tross i sine små diller, og jeg ville ikke vært han foruten. Så mens vi venter på at resten av verden skal oppdage hvilken lettlært, allsidig, snill og morsom buhunden er, skal jeg og Ask fortsette å kose oss med våre hobbyer.

Fineste gullgutten, sommeren 08

Helt siden første gang Ask fikk våteksem for litt over ett år siden har han hatt diverse pels og hudplager. Etter at vi byttet fôr til ett som ikke inneholdt Omega3 eller fiskeprodukter ble han kvitt våteksemet, og det styrket vår teori om at han er allergisk mot fiskeprodukter, og at våteksemet kom av allergi. I prossessen fant vi forresten ut at det er ytterst få fôr som ikke inneholder fiskemel eller andre fiskeprodukter – den allmenne oppfattningen er jo at spesielt Omega3 er svært bra for både hud og pels. Til slutt fant vi ett eneste fôr uten fiskeprodukter og det har han nå gått på siden tidlig i sommer. Ask ble desverre alikevell ikke kvitt hudproblemene sine han, for våteksemet er byttet ut med konstant kløe og den mest ekstreme røytingen jeg noen gang har vært borti. Og nei, det er ikke bare at han driver å danner vinterpels. Han klør mye, overalt og lenge. Jeg tok han opp på rommet en kveld for å observere han litt bedre og på et tidsrom på mellom 5 og 10 minutter klødde han seg hvertfall 7 ganger, type 15-30 sekunder hver gang. Han klarer ikke å legge seg ned å slappe av fordi han må opp å klø seg, han klarer ikke å holde en hel fri ved fot fordi han må stoppe å klø og om vi klør han på de områdene han selv ikke kommer til viser han så ekstreme tegn på nytelse at det er nesten perverst. Huden hans ser grei ut, den er ikke rød, irritert eller sår. Han flasser ikke og jeg syns ikke huden hans virker spesiellt tørr heller. Finner ingen tegn på lus eller skabb, de hundene han bor med viser heller ingen tegn på dette, og med den smittegraden kan nok det derfor utelukkes. Pelsen derimot er tørr, og med den mengden hår han kvitter seg med hver dag er det et under at han har pels overhode. Om jeg stryker hånden min over ryggen hans mot hårene, står pelsen av seg selv. Jeg mener en frisk og sunn pels skal legge seg igjen, men nå vet jeg jo ikke om det stemmer. Uansett, jeg kan ikke la han gå slik, det er helt tydelig ubehagelig for han. Jeg har egentlig bestemt meg for å ta en skikkelig allergitest/hudtest av han, av den typen de sender til Tyskland eller noe sånnt for å få svar på. Jeg har bestilt optima PH hudspray for dyr for å se om det også kan hjelpe, ut i fra produktannmeldelser jeg har lest virker det som om dette har hjulpet for hunder med eksem, våteksem og andre hudplager – selv forhudskatarr. Om vi kan bli kvitt forhudskatarren med det samme hadde jo det vært en ekstra bonus. Jeg har også bestilt en furminator for å hjelpe han med røytingen, det kan hende han klør såpass mye fordi det er mye døde hår som skal vekk, og jeg syns ikke de vanlige børstene tar nok. Mulig han skulle vært vasket skikkelig også, såpass mye som har er ute vil jeg tro det danner seg en del skitt etterhvert som vil klø, men om huden hans er ømfindtlig kan jeg ikke bare bruke hvilkensomhelst shampo heller. Hadde besøk av en dame som jobber i hundepatruljen i politiet, og hennes Schæfer slet mye med våteksem, men da etter kontakt med vann. Hun sa at hun brukte en shampo som hjalp mot dette så jeg har planer om å tråle markedet for shampoer som hjelper mot hudplager eller som i alle fall er mild mot huden. Om noen vet om noe slikt så skrik ut. I første omgang skal vi hvertfall ta kontakt med en veterinær, prøve hudsprayen+furminatoren og så ta en test av han.

I dag har vi vært med en gjeng trøndere fra hundesonen.no på sportrening! Det var veldig lærerikt, og spor er absolutt noe vi skal jobbe litt mer med. Super aktivisering!

Ask syns det var ekstremt kult å finne folk i skogen. At det satt folk der ute med masse godbiter til han var dritkult. La i vei i et sinnsykt tempo (Heretter skal jeg bruke hansker…) og hadde masse driv og motivasjon. Framgangsmåten var dog ikke helt riktig. Istedenfor å bruke nesa i bakken og følge sporet i et jevnt og fornuftig tempo så gikk han mest på overvær og ploget avgårde. Jeg var litt redd for at han ville bli veldig fokusert på “nå går vi tur i skogen” men selv om han gikk mye overvær og til tider verken brukte hodet eller nesen så var det hele tiden tydelig at han lette etter den personen som forsvant inn i skogen. Han fikk spore både etter meg og et par andre, ikke alle sporene gikk like bra, men det virket som han forsto mer etterhvert. Det han må lære seg er at han skal bruke nesa, og helst spore på bakken. Om han skjønner det tror jeg kanskje at han kan funke fint til spor – hvertfall på hobbynivå. Jeg må bli flinkere til å gå ut spor og jeg må lære meg å huske hvor jeg gikk, eller bruke markører.

Litt lenge siden sist kanskje? Vel, jeg fungerer litt etter været, og etter sist blogg har vi hatt en eller to dager med oppholdsvær. Det har med andre ord ikke vært noe å blogge om. I dag derimot dro vi for å trene litt før den første forelseningen min begynte. Ettersom det er lenge siden sist,  så trente vi litt LP  i dag. Ask var skikkelig hyper, tydelig at det er lenge siden vi har trent noe serlig for han var veldig klar for litt action igjen hvertfall! Hoppet og spratt og var ekstremt lykkelig Halen gikk som en propell hele tiden – morsomt å se at han trives når vi trener.

Først gikk vi lineføring med alle gangarter, holdter og vendinger. Han gikk bittelitt langt fram, men hadde kjempegod kontakt og tempoovergangene var kjempefine. Han fulgte veldig bra med i vendingene også, enda han har det med å falle ut et sekund der, spesiellt i høyrevendingene. Gikk ganske lange lineføringer i dag og arbeidet litt med min egen stil. Istedenfor å gå stiv som en stokk og se ned på han hele tiden prøvde jeg å gå normalt og se rett fram, eller i alle fall se i den retningen vi skulle. Ask er veldig vant til at jeg går å glaner på han, så han har lett for å tro at vi bare går tur når jeg flytter blikket. I dag forsto han derimot at han skal gå å holde kontakten med meg, selv om jeg ikke holder kontakten med han.

Vi gikk gjennom stå og dekk under marsj også. Jeg syns det tar litt lang tid før han reagerer, spesiellt på dekk under marsj. Han går et par skritt først og legger seg sakte. Han forflytter seg ikke en halv hundelengde en gang, og ettersom han aldri har hatt noe særlig til klaskedekk så kan jeg vel egentlig ikke forvente at han skal smelle i bakken. Prøvde en ny vri i dag – stå under springmarsj. Det gikk faktisk ganske bra, han ble ikke forvirret av at han plutselig skulle stanse mens vi løp. Han stanset og sto selv om jeg fortsatte å løpe. Flinking. Når jeg prøvde det samme med dekk stanset han istedenfor å legge seg. Trenger nok litt mer forståelse for øvelsen i vanlig tempo før vi kan trikse og mikse litt med den. Etterhvert skal vi begynne med Sitt under Marsj også, det blir gøy.

Innsitter og innkallinger gikk også bra i dag. Han setter seg fryktelig skjevt de gangene han er veldig hyper, men retter seg hvis jeg forflytter meg litt.

Trente hoppøvelsen til klasse I – fritt hopp over hinder. Det er lenge siden vi har trent på det, og ettersom han hoppet hinder i agility sist gang han så et hinder måtte vi terpe litt på at han skal gå fot fram til hinderet, og ikke løpe forran og hoppe over. Dermed gikk vi lineføring og gjorde holdt helt inne ved hinderet. Etter et par slike repetisjoner gikk han til han fikk beskjed om å hoppe, og han kom fint inn i posisjon igjen etterpå.

Vi avsluttet med å repetere vippa på agilitybanen noen ganger – det gikk veldig bra, tydelig at han husket det. Helt til slutt gikk vi en runde med lineføring igjen. Ettersom han nå hadde fått ut litt energi så ble posisjonen og konsentrasjonen mye bedre og han gikk en mye bedre lineføring enn den vi begynte med. Veldig godt fornøyd med han, jeg elsker attituden hans når vi trener, han er gjennomført glad og villig til å bli med på hva det skulle være!

På lørdag skal vi prøve noe vi egentlig ikke har holdt på noe med – nemlig spor. Sammen med en gjeng fra www.hundesonen.no skal vi på sportrening! Er veldig spent – det  kan gå bra og det kan gå i vasken. Ettersom Ask ikke kan jobbe noe særlig uten bånd så hadde egentlig spor vært en ypperlig aktivitet for han. Når vi går turer i skogen går han viltspor så det suser etter, selv om jeg aldri vet om han følger sporet eller er helt på bærtur :-p Nesearbeid har vi egentlig aldri drevet noe med, bortsett fra at vi har kastet ut godbiter og latt han søke etter dem. Husker den gangen vi skulle ha spesialsøk på Skjetlein – Ask var totalt uinteressert. Jeg og ei veninne lå på gulvet og sniffet Yellow Label te så det suste for å prøve å få han interesert. Ask satt bak oss og lurte på hva i all verden vi drev med Vanligvis tar han nye hundesporter på strak arm, eller skal vi si labb, men dette er noe av det eneste han rett og slett ikke har skjønt poenget med. Det var forøvrig en veldig morsom time, bare synd at jeg heller aldri har likt Yellow Label